Francis Ngannou vs. Jon Jones — En illusjon

Francis Ngannou snakker om Jon Jones igjen, men denne gangen er tonen kaldere enn den gamle fantasy-kampbråket som pleide å følge navnene deres.

Ngannou sier kampen aldri egentlig var der. Ikke slik fansen trodde. Ikke slik sporten fortsatte å selge den til seg selv i årevis. I hans versjon var matchen mer nyttig som forhandlingskort enn som en faktisk plan, noe folk rundt UFC kunne peke på, snakke om og holde opp under forhandlinger uten noen gang virkelig å presse den til målstreken.

Det treffer hardt fordi dette ikke var en tilfeldig drømmekamp fansen fant opp fra løse luften. I en lang periode føltes Jones mot Ngannou som tungvektskampen. To mestere, to enorme personligheter, to helt forskjellige typer fare. Den satt over divisjonen så lenge at folk begynte å behandle den som uavsluttet historie. Nå sier Ngannou i praksis at historien aldri beveget seg slik publikum trodde.

Ngannou sier den største tungvektskampen aldri kom forbi snakkestadiet

Fra hans side er frustrasjonen åpenbar. Han snakker ikke som en mann som så vidt gikk glipp av en avtale på grunn av en dårlig uke eller en ødelagt runde med samtaler. Han høres ut som noen som mener kampen alltid var mer attraktiv som overskrift enn som kontrakt. Det er en helt annen anklage. Det betyr at sportens største tungvektsforretning kan ha brukt år på å lage støy uten noen gang å bli en genuin prioritet for dem som kunne fått det til.

Og ærlig talt, det passer med måten hele greia alltid føltes. Praten var enorm. Detaljene var alltid tåkete. Den ene siden snakket. Så svarte den andre siden. Dana White ville si sitt. Jones ville legge ut. Ngannou ville svare. Fans begynte å bygge tidslinjer i hodet. Men jo nærmere samtalen kom faktiske vilkår, desto mindre solid virket den. Det var alltid varme rundt kampen, men aldri den typen bevegelse som får en kamp til å føles nær.

Det som holder denne historien het, er hvor mange år som ble pøst inn i den ideen. Folk ville ikke bare se Jones og Ngannou slåss fordi begge var berømte. De ville se det fordi kampen faktisk betydde noe. Jones brakte genialiteten, kontrollen, evnen til å løse eliteutøvere på stygge måter. Ngannou brakte den typen kraft som kan avslutte en hel plan med ett rent slag. Det føltes som den sjeldne tungvektskampen der stilene var like interessante som navnene.

Det er derfor Ngannous ord svir nå. Han sier ikke bare at kampen mislyktes. Han sier at den kanskje aldri var bygget ærlig i utgangspunktet. For fans er det den verste versjonen av en tapt superkamp. Du kan leve med at en avtale kollapser hvis begge sider virkelig prøvde å komme dit. Det er mye vanskeligere å svelge hvis en av utøverne mener at hele greia stort sett var nyttig som støy.

• Ngannou sier at Jon Jones-kampen ble snakket mer om enn den faktisk ble forfulgt.
• Han mener den tjente UFC bedre som forhandlingskort enn som en reell booking.
• Kommentarene gjenåpner en av de største "hva hvis"-kampene i moderne tungvektsæra.
• Historien får oppmerksomhet fordi fans aldri egentlig sluttet å bry seg om den kampen.

Det er også noe avslørende i timingen. Tungvekt er fortsatt en divisjon som lever på store navn og enda større muligheter, og Jones forblir knyttet til nesten enhver stor fantasisamtale enten han er aktiv midt i den eller ikke. Ngannou vet det. Han vet også at å nevne Jones fortsatt treffer sporten på en annen måte enn å nevne nesten noen andre. Men dette hørtes ikke ut som en teaser. Det hørtes ut som en mann som ser tilbake på år med støy og bestemmer seg for at han ikke lenger ser noen grunn til å beskytte myten rundt det.

Det får hele historien til å føles mindre romantisk og mer velkjent. MMA har alltid hatt disse kampene som lever evig i overskrifter og aldri helt kommer til buret. Noen ganger er det timing. Noen ganger er det penger. Noen ganger er det ego. Noen ganger får de som bestemmer rett og slett mer verdi av muligheten enn av virkeligheten. Ngannou peker rett på den siste versjonen, og det er vanskelig å ignorere fordi så mange fans allerede mistenkte noe i nærheten av det.

Jon Jones mot Francis Ngannou skulle avgjøre noe om tungvektsdivisjonen, om storhet, om fare, om hvilken mester som virkelig kunne eie æraen. I stedet ble det en av de kampene folk fortsatt krangler om uten noen gang å få et svar. Nå sier Ngannou at det kanskje aldri kom til å bli ett.

Det er derfor dette sitatet kommer til å fortsette å bevege seg. Det treffer UFC, det treffer Jones, det treffer forretningssiden av matchmaking, og det treffer et av de største ubesvarte spørsmålene sporten har hatt på mange år. Fans kan akseptere en tapt kamp. De sliter mye mer med tanken på at de jaget en luftspeiling hele tiden.